Vi tenker ofte begrensende om både oss selv og andre

Oss selv: Det er mange ting vi skal «fikse» og krav som stilles kan være uoverkommelige.

Les: Ef 2.8-10

Veldig mange snur om på rekkefølgen av nåde, tro og gjerning. Det er fort å tenke at gjerningene må være på plass først for å «fortjene» seg inn til Gud.

«Tenk deg at Gud er den eneste eneren. Vi representeres med 0. Alene er vi begrenset. Settes 0 bak 1 tallet derimot så skaper det en verdi. Jo flere som stiller seg sammen, jo høyere verdi. Gud kommer med det første tallet 1. Vår jobb er å stille oss bak. Sammen kan vi skape store verdier.»

Hentet fra boken Eneren og de geniale nullene – Tarje Nordaberg

Andres begrensninger:

Les Luk 5.17-20

Det er lett å sette egne behov for andres og se ting med egne «briller» og begrensende tanker om andre

Les Luk 5.27-30

«Hvorfor be Gud, som kan flytte fjell og dele hav, om kun å pirke i småstein eller plaske i en dam i våre liv?»

Spørsmål:

  1. Hva kan vi konkret gjøre for å bryte ned det som begrenser oss?
  2. Hvorfor er det vanskelig å ikke bytte rundt på rekkefølgen av nåde – tro – gjerninger?
  3. Har noen i gruppa noe å dele ang temaet begrensninger (for seg selv eller andre)?
  4. Tør vi komme til Gud med alt eller tenke vi at noe er «for vilt» eller «for mye»?

Bønnetema:

  • Be Gud om hjelp til å bryte ned begrensningene vi har overfor oss selv og om andre. Hjelp oss å se «de syke» som trenger Gud.
  • Be for alt ungdomsarbeid som drives i kommunen vår.
  • Ta en takkerunde. Er det noen i gruppa som ønsker forbønn?